“Det skjer i kamp uka før jeg skal hospitere på A-laget. Vi er omtrent 25 minutter ut i andre omgang. Glatt og sleipt underlag. Jeg kommer i full fart opp langs linja. Har en motspiller jagende bak. Skal legge inn foran mål. Ser at Adrian, Birk og Christer er på vei inn i boks. Setter standfoten ned. Litt skeivt kanskje. Og så svikter det bare. Jeg faller sammen. Smertene i kneet kommer nesten med en gang. Aldri kjent noe sånt før, og jeg skjønner med en gang at noe alvorlig skjer. Blir kjørt rett på legevakta.”
Den fysiske skaden
Omtrent sånn som over høres det ut når en ung og talentfull fotballspiller forteller meg om en alvorlig og potensielt karrieretruende skade. Spilleren forteller om skadeøyeblikket og situasjonen som leder opp til skaden med mange detaljer og i nåtid, selv om det kan være lenge siden skaden skjedde. Samtidig blir skadesituasjonen oftest ganske teknisk forklart: Dette skjedde. Slik var omstendighetene. Dette skjedde med kroppen min, med kneet mitt. Dette gjorde andre rundt meg.
Eksempelet over handler om en korsbåndskade, men det kunne like gjerne vært skulder ute av ledd, bruddskade, strekkskade, alvorlig overtråkk eller annen alvorlig og langvarig skade.
Når jeg møter en utøver etter en større skade kan jeg nøye meg med å være opptatt av den tekniske forklaringen utøveren kommer med selv. Utøverens fokus på selve skaden i kneet samsvarer med forskning og retningslinjer innen eget fag, som i hovedsak omhandler kroppslige symptomer som smerte og hevelse, og på den skadde kroppsdelens funksjon.
Med utgangspunkt i spillerens fortelling kan jeg snakke om konsekvenser av å operere eller ikke operere, og om det er lurt å planlegge for å vende tilbake til idrett eller ikke. Seinere i forløpet kan jeg snakke om øvelser og opptrening, progresjon og tålmodighet, og legge opp til øvelser og trening i praksis. Jeg kan etter hvert som spilleren nærmer seg tilbakegang til idrett gjøre fysiske og funksjonelle tester. Alt dette vil være innenfor god praksis i mitt fag.
Bildene i hodet og skrekken i kroppen
Photo: Patrick Guénette
Det finnes flere dimensjoner enn det reint fysiske ved en alvorlig skade. Mange spillere sliter med angst for at kneet, skulderen eller ankelen skal svikte på nytt. En slik angst sitter ikke bare i hodet, den sitter i hele mennesket. Den er i tankene som dramatiske bilder, sitter i magen som ubehag og vises i kroppen som spenninger eller tilbakeholdenhet.
En utøver fortalte om hvordan han så for seg å bli skadet på nytt. For sitt indre bilde forestilte han seg at låret og leggen regelrett ble vridd fra hverandre, og at dette skjedde med store smerter. Han hadde tanker om å aldri kunne spille fotball mer, og at han måtte være forsiktig med beinet sitt.
Det tok en stund før jeg skjønte hva han gikk og tenkte på. Jeg så at han ikke belastet beina sine likt. Jeg ga instruksjoner som hjalp han til et noe mer symmetrisk bevegelsesmønster, men vi kom ikke helt i mål. Min første tanke var at han ble hemmet av smerter, men han hadde ikke vondt. Først når jeg spurte direkte hva han tenkte og følte når vi jobbet med øvelsene løsnet det. Da turde han sette ord på de vanskelige tankene, og jeg fikk muligheter til å forstå hvordan skrekken etter skaden fortsatt satt i kroppen hans og at redselen for ny skade innvirket på bevegelsene. Når vi begge anerkjente at flash-backs til skadesituasjonen og bevegelsesfrykt var en del av problemet kunne jeg hjelpe han med å håndtere samspillet mellom kropp, tanker og følelser.
Jeg spurte en gang en av spillerne med tidligere korsbåndsskade om jeg fikk lov til å vise fysioterapeutstudentene mine en film av han i en treningsøvelse. Han sa det var helt i orden, men på en betingelse: At jeg fortalte studentene at rehabiliteringen ikke bare handlet om å gjøre øvelser. Han mente det var helt avgjørende at framtidige fysioterapeuter forsto hvor viktig det var for rehabiliteringen at han hadde fått hjelp til å jobbe med de fæle bildene han hadde i hodet, og at han hadde lært å håndtere angsten for å bli skadet på nytt.
Skade gir vonde tanker og følelser
Hvis jeg etterspør tanker og følelser knyttet til skadeøyeblikket, kan spilleren fylle ut fortellingen øverst på siden med noe sånt som dette: “Jeg ble kjemperedd med en gang. Det var ganske vondt, men egentlig var tankene mye verre! Jeg trodde kneet skulle sprenges. Jeg ble så redd for at hele greia bare var helt ødelagt. Det kom mange mørke tanker allerede på vei hjem. Jeg skjønte at jeg ikke kunne delta på A-lagstreningene til uka og at landslagssamlingen ville gå uten meg. Ble kjempestressa bare av å tenke på dette, og lengre enn det orket jeg ikke tenke akkurat da.
Photo by Lamar Belina from Pexels
Hvis jeg spør videre om tiden etter kan jeg få høre: «Det ble ikke så mye lettere etterhvert. Det satt en vond klump i magen i mange, mange uker. Orket ikke dra innom trening for å hilse på. Da ble jeg bare frustrert. Jeg ble ukonsentrert på skolen og veldig rastløs siden jeg ikke kunne trene som vanlig. Samtidig sov jeg mye mer enn tidligere. Jeg var så lei meg, men måtte samtidig si til alle at dette var jeg selvfølgelig sterk nok til å fikse! Hadde masse ledig tid også, men alle andre var jo opptatt med sitt. Ante ikke hva jeg skulle bruke ettermiddagene på, og holdt meg egentlig mye for meg sjøl. Da slapp jeg spørsmål.»
Identiteten trues
En ung, talentfull utøver som satser alt på idretten sin har mye av identiteten sin knyttet til nettopp idretten. Når en langvarig skade rammer blir alt snudd på hodet. Utøvere forteller at trenere de tidligere hadde daglige samtaler med og som ga viktig bekreftelse plutselig ikke lenger følger opp. Mange trenere spør ikke en gang hvordan det går med utøveren, men har oppmerksomheten fullt og helt mot friske og skadefrie utøvere. Den skadde utøveren har plutselig en helt annen hverdag enn lagkameratene, og deltar ikke i opplevelser på trening og i garderoben på samme måte. Dette er relasjonstap og sosiale tap som er sårende og vanskelig å takle for mange.
Oppmerksomhet fra media blir borte eller endrer karakter. I stedet for å bli spurt om sportslige prestasjoner handler spørsmål om negative ting; om man er utålmodig, hvordan det er å være på sidelinja, og hva man syns om lagkameraten som «tok plassen» på laget. Man må takle at lagkamerater som var dårligere plutselig går forbi i løypa og at interesserte klubber og lag plutselig er vekk. Til og med nær familie kan signalisere skuffelse og – bevisst eller ubevisst – legge press på sønn eller datter om å gjøre alt han/hun kan for å komme tilbake slik man var før. Slikt press kan forsterke følelsen av at man ikke er verd noe uten idretten.
Å innrømme at situasjonen er vanskelig strider mot den tidligere identiteten som vellykket, mestrende og målrettet idrettsutøver. En skade er noe en tøff utøver skal tåle og takle. Man skal ha som mål å jobbe steinhardt og helst komme tilbake like god og bedre enn før skaden. Det viser seg litt for ofte å være vanskeligere enn utøveren tror, og i alle fall vanskelig å få til helt alene.
Idretten – som tidligere hadde vært et livsområde som representerte mestring og glede – blir i stedet en stor stressfaktor. Kanskje man ikke engang kjenner seg selv igjen. Utøveren vet ikke lenger selv hvem han er nå – uten idretten. Vi speiler oss i andre for å se oss selv. Når mennesker, relasjoner og situasjoner vi vanligvis speiler oss i er borte, blir det sprekker i både speilbilde og selvbilde.
Psykologiske faktorer sitter i både kropp og hode
Det er gjort mye forskning på for eksempel oppfølging etter korsbåndsskader og retur til idrett. De siste årene har det også begynt å komme forskning med fokus på psykologiske faktorer. Det er på den ene siden bra at andre aspekter enn det fysiske trekkes inn. På den andre siden er det ikke optimalt at psykologiske faktorer skilles ut som noe som «sitter i hodet». Redsel, angst og vonde følelser sitter like mye i kroppen som i tankene, og kommer konkret til syne i bevegelser og prestasjoner.
Jeg syns det er spennende å jobbe med utøvere som er interessert i å skjønne mer om sine egne tanker og følelser knyttet til det å være skadet. Jeg har hatt mange fine samtaler med unge mennesker på leting etter å finne seg sjøl igjen i en skadesituasjon. Ofte ser jeg at det å ha en åpen prat om vanskelige tanker og følelser virker direkte positivt inn på motivasjon, humør og på utførelse av øvelser. Da blir også grunnlaget for bedre prestasjoner styrket. Det viktigste er kanskje likevel at slike samtaler gir muligheter for vekst og utvikling av hele mennesket.
Lese og lære mer
Her er noen forslag til videre utforsking av temaet for denne bloggen:
Podcast: Dealing with a career ending injury
Ardern, C. L., Kvist, J., & Webster, K. E. (2016). Psychological Aspects of Anterior Cruciate Ligament Injuries. Operative Techniques in Sports Medicine, 24(1), 77-83. doi:https://doi.org/10.1053/j.otsm.2015.09.006
Baez, S. E., Hoch, M. C., & Hoch, J. M. (2020). Psychological factors are associated with return to pre-injury levels of sport and physical activity after ACL reconstruction. Knee Surgery, Sports Traumatology, Arthroscopy, 28(2), 495-501. doi:10.1007/s00167-019-05696-9
Lynch, A. D., Logerstedt, D. S., Grindem, H., Eitzen, I., Hicks, G. E., Axe, M. J., . . . Snyder-Mackler, L. (2015). Consensus criteria for defining ‘successful outcome’ after ACL injury and reconstruction: a Delaware-Oslo ACL cohort investigation. Br J Sports Med, 49(5), 335-342. doi:10.1136/bjsports-2013-092299
